|
All
skapningen sukker tilsammen i smerte
All
skapningen sukker tilsammen i smerte
Hvi stunder og higer og lenges dens hjerte?
Forkrenkelig henten med trældom den trykker;
Den higer å bryte sin lenke i stykker!
Forbannelsens ord efter menneskefallet
Vidt hen gjennem hele naturen har gjallet;
Det lød over jorden, til dyret i skoven,
Til treet, til fuglen, til fisken i voven.
Se derfra er suset i skogtoppens krone,
Hint dempede sukk, hin forlengselens tone.
Se derfra den blanding av sorg og av glede
Som strømmer til øret fra småfuglers
kvede.
Å kunde blott stenen i fjelluren tale,
Den skulde den samme forlengsel oss male,
Forlengselen efter den nyskapte morgen
Da alt eier liv, uten synden og sorgen.
Forlengselen efter den dag der skal lue
Med eveighetsglans over laveste tue;
Den dag da vår Herre skal løse det bundne
Og reise det falne og sunkne og svunne.
Da ulven og lammet skal gresse til hope
Og fredelig drikke av livsvannets dråpe,
Da Guds barn skal stande med palmer i hende,
Med sanger og jubel som aldri får ende.
T: Jørgen Moe (1860)
M: I prektige himler
S: Landstads reviderte salmebok, 495
C: Rom 8, 19-21
Tilbake
til hovedsiden |
|
|
