|
|
|
|
| Der
går en
mann fra nådens port Der går en mann fra nådens port, Av glede lyser øyet; Som dugg for sol er svunnet bort Den kval som har ham bøyet! Han har sin Herres hjerte rørt, Hans angers bønn er kjærlig hørt, Hans syndegjeld er slettet. Hvor går det til at denne mann, Da han sin skyldner møtte, I hat og syndig vredes brann Den arme fra seg støter? Nu har han mørket hånden rakt, Forbrutt, forspilt er nådens pakt, For Herrens dom han faller. Opp kristenhjerte, våk og bed, Din vei er full av fare, Det harde sinn deg drager ned I mørkets onde snare. Har selv du funnet frelsens Gud, Så tilgi, tilgi, er hans bud, Syv ganger sytti ganger! Betenk hva Gud for deg har gjort! Hvor kan du nåden svike? Da må han selv deg støte bort Fra kjærlighetens rike. O Herre, smelt vårt harde sinn, At vi vår skyldner med oss inn I nådens favn må drage! T: Sophie Augusta Bonnevie (1915) M: O Hellig Ånd, du skatt så skjønn S: Landstads reviderte salmebok 632 |
|