|
|
|
|
| Hvor
deilig det er
å møte Hvor deilig det er å møte Når ene man vandrer frem, En broder- og søsterskare På veien til samme hjem! Det er som en kvegende luftning Som Herren oss sender ned. Det styrker den trette vandrer På veiens besværlighet. Da banker hjertet, og blodet Så varmt gjennom årene går, Og hva det vil si å elske, Først da vi til fulle forstår, For da brenner kjærligheten, Ei smittet av jordisk glød, Så ren og så sterk den luer Og kjenner ei kulde og død. Og er så for fullt vårt hjerte, Og kan vi ei tale ut, Da bærer vi frem i bønnen De kjære for nådens Gud. Vi nedber velsignelsens fylde, Det beste vårt hjerte vet, Alt over det elskede hode For tid og for evighet. Det gis ikke jordisk slektskap, Ei blodets dets sterke bånd Som så binder hjerte til hjerte, Forener så ånd med ånd, Som dette å eie i sammen Én Herre, én tro, én dåp, Som barn av den samme Fader Og født til det samme håp. Og når så den siste fiende Med ære beseiret er, Da skal vi møte de kjære Som frelste i himlens hær. Der tales ei mer om å skilles, Der sies ei mer farvel, For evig vi vander sammen Ved livsens sprudlende vell. T: Kirsten Aagaard Hansen (1871) M: Sophie Dedekam (1840) S: Sangboken Syng for Herren, 561 |
|