|
Jeg
løfter
opp til Gud min sang
Jeg løfter
opp til Gud min sang
ennu en gang
fra disse jordens daler.
Vår Herre
Krist han henter meg
snart hjem til seg
i himlens
høye saler.
Som lynet far,
han kommer snar,
da skal hans pris
på annet vis
de Guds basuner tale.
Når min
forløsning stunder til,
jeg gledes vil
og løfter opp
mitt hode.
Da løses jeg,
da går jeg inn
til vennen min,
Gud være evig
lovet!
Da reises av
den mørke
grav
det som var
sådd
med sukk og
gråt,
da er den
søvn utsovet!
Når fikentreet
skyter blad,
jeg er så
glad,
da vet jeg det blir
sommer.
Når himmerikes
blomster gror,
for visst jeg tror
Guds rike snarlig
kommer!
Hans brud jeg er,
hans ring jeg
bær,
har lampen tent
og hjertet vendt
til ham, all verdens
dommer.
En himmel ny
så vel som jord,
det er hans ord,
da skapes til hans
ære.
Se, Herrens bolig blant
oss er,
han er oss
nær,
og vi hans folk skal
være.
La verden så
til grunne gå,
Guds ord
består
om alt forgår,
den bro skal bruden
bære!
Gud skal da
tørre av mitt kinn
hver tåre min.
Der ingen død
skal være,
ei heller sorg, ei
heller skrik,
ei pine slik,
som her Guds barn
må bære.
Det første
fort
er veket bort,
og gleden ny
i himlens by -
eia, hvor godt
å være!
Da synger jeg for tronen
glad
et bedre kvad
og løfter
palmegrene,
med hvite kleder som er
todd
i Lammets blod
for Herrens
øyne rene.
Halleluja!
Hva glede da!
Hva liflig klang!
Og all min sang
er Herren, Herren ene!
T: Magnus
Brostrup Landstad (1861)
M: Ferdinand Vogel (ca
1875)
S: Norsk
Salmebok 14
Tilbake
til hovedsiden
|
|
|