Du vet, jeg prøvde å elske en så godt jeg kunne en gang. Virkelig så godt jeg kunne.
Jeg prøvde å kysse han, så godt som jeg kunne. Prøvde til og med å elske med han, så godt jeg kunne.
Men han er bare ett menneske, og vil nok aldri bli 100% tilfredsstilt. Han fikk liksom aldri nok.
Sa jeg at jeg elsket han 100 ganger, ville han høre meg si det 101 ganger. Ville jeg gi han orgasmer 4 ganger, ba han om 5.
Hvis jeg sa til han: -Kjærsten, jeg går og vasker klær. Da ville han spurt, tar du oppvasken også? Hadde jeg tilbudt han å betale hele ferien hans, ville han spurt meg om en båt på toppen av det hele.
Så jeg forlot han! Jeg lever heller alene, og er svært så fornøyd med det. Tror ikke på kjærligheten lenger. Min første kjærlighet lovet meg, at han og jeg og han var sjebnen, og at det alltid ville være oss. Han fikk meg til å tørre å elske. Men løftet ble brutt som ett slag i ansiktet...
Så jeg levde videre, men drømte om han. Følte hele verden krympet, og at sorgen aldri ville gi slippe tak. Ikke før jeg bestemte meg for å aldri elske igjen. Hard avgjørelse å ta, men bestemte meg over litt betenktingstid. Traff en noen år senere, som ble av forskjellige grunner, min samboer fra dag en i forholdet. Men har man bestemt seg for å ikke elske, så vil ikke jeg kunne gi han det han fortjente av følelser. Brått avsluttet jeg forholdet. Men har overhodet ikke angret!
Jeg må være fri. Jeg er ikke avhengig av noen, og vil aldri la meg bli det heller. Kanskje jeg kommer til å møte noen spesielle på veien i livet, men det er da jeg har bestemt meg for å ikke tørre å sjanse.
Og er det så rart egentlig? Forhold i dag varer maks 3-5 år, og har noen levd sammen i over 10 år, komplimenterer man de med å si: -WOW, det er imponerende!
Jeg vil ikke skaffe meg en kjæreste for å skaffe meg enda en sorg i livet. Jeg har kjent på den følelsen jeg trodde var ekte kjærlighet, og vet at den er for hard å miste en gang til. Friheten har sine skjønne og gode fordeler. Jeg kan sitte hvor jeg vil, se hvor jeg vil, prate med den jeg vil, dra hvor jeg vil, rydde når jeg selv vil, drive med mobilen når jeg vil, slappe av når jeg vil, se hva jeg vil på Tv'en, kle og sminke meg som jeg vil, og for ikke å snakke om, man kan innrede boet og livet sitt helt som man selv vil.
Tanken på bare meg, er en trygghet. En god trygghet! Da kan jeg slippe å forholde meg til noen kjæreste, og vet at hverdagen ikke vil bli noe innvirket av andre enn meg. Kjøper mine egne blomster til å ha på bordet jeg, og blir så glad når jeg gir meg selv slike oppmuntringer i hverdagen.
Jeg har er ressursterk familie som er glad i meg, gode venner, og mange bekjente her og der.Og ikke mist har jeg tre barn, to kjekke sønner på 12 og snart 11 år, og deres lillesøster på snart 6 år. Det er de som fyller livet mitt med kjærlighet, selvom de to eldste desverre ikke er i livet mitt, er de hele verden og litt til for meg.Hver eneste dag er det de tre som fyller hodet mitt med en vidunderlig kjærlighet, som igjen gjør at livet er verdt å leve.
