Kjære Bloggen min!!! den 27.09-15
Da er det rukket å bli søndag kveld, og sitter å venter på reprisen av Farmen.
Det har vært en kjempe hyggelig helg, med masser av latter.
På fredag gikk Madeline selv hjem fra SFO. Møtte hun halveis, og gleden var stor da vi møtte hverandre løpende. Jeg begynte som vanlig å gråte noen tårer, skjer hver eneste gang når jeg får hun tilbake fra pappaen sin, etter en lang uke. 7 dager er lenge uten prinessen min rundt meg.
Spesielt nå som har begynt på skolen, for nå vil jeg gjerne følge hun opp med lekser, kosthold, hobbyer og aktiviteter osv. Tviler ikke på at pappaen hennes følger opp, dog ikke missforstå meg, men skulle ønske jeg kunne hatt fulgt opp alt og helst hele tiden.
Vi bestilte oss en pizza da vi kom hjem, og mens jeg vasket klær og ryddet litt, benket Madeline seg rett ut på sofaen foran TVèn, og var meget fornøyd med sin fremtidige høstferie neste uke. Etter at snuppa var lagt seg, fortsatte jeg på novellen min, som begynner å bli lignende noe spennende :)
På lørdag ble det lekeplassen og klatreveggen i Lillestrøm.
Vet ikke om det var hun yngste, eller jeg som ble mest sliten, men varm i toppen ble vi. Vi sparkesyklet hjem, og med stor glede vant Madeline "første mann hjem"!
Derretter bar det til Sandvika for å sove over hos mor. Spiste en rask middag og la oss ikke sent. Var blitt sliten etter en lang dag med masse sol på himmelen.
På søndag tok søster nr. 3 seg av Madeline, mens mamma, SAK og jeg dro til mormoren vår som er veldig syk. Så syk, at vi trenger ett mirakel om hun skulle bli frisk.
Hun er innlagt på ett sykehjem i Eidsvoll, etter en lang tid med innleggelse på Ahus. Mormor skulle inn og operere kneet, da narkosen har gordt at hun aldri er blitt den samme igjen.
Nå spiser hun ikke, og ikke drikker. Hun er ikke ute av sengen og er blitt svært tynn. Nå får hun næring og vann hengende på pose
Veldig trist, og desto mer trist, er det at hun bare må ligge der, da det ikke er noe å få gjort.
Flere lege team har forsøkt, til ingen nytte.
Men det var godt å se hun i dag, og hun vet det ikke selv desverre, men hun får oss fortsatt til å le.
En stor del av sorgen, og som er tung å bære på, er at hun bare skulle inn å operere kneet. Og nå? Nå er det bare den fysiske delen igjen av mormoren vår...
Merket jeg ble veldig lei meg av å skrive om mormor, så nå, mens jeg gråter litt, går jeg og legger meg. Nå merker jeg at jeg er klar for en ny uke, med nye muligheter.
Natta og klem fra meg... <3