Dagen viker og går bort.
Himmelen blir tung og sort.
Solen har oss alt forlatt.
Nær oss er den mørke natt.

Våre dager ser sin slutt.
Timeglasset renner ut.
Døden oss i hælen går.
Evigheten forestår.

At en dag jeg eldre blev,
er for meg et minnebrev:
Jeg har med min vandringsstav
kommet nærmere min grav.

Kjære sjel, kom det i hu
og bekjenn i dette nu
at du som et Adams barn
henger fast i Satans garn.

Derfor også denne dag
ble det fall og nederlag.
Reis deg, går med bønnen hen
til din Gud i himmelen.

Søk med anger nådens sti,
vend deg om og rop og si:
Gud, jeg slipper ikke deg
før du har velsignet meg.

La din sterke englevakt
på mitt leie, Gud, gi akt!
Mine venner og min slekt,
ta dem i din varetekt.

Still de sykes hjerteveve!
Til hver motløs må du se!
Vær de faderløses trøst!
Hør de sorgbetyngtes røst!

Trett er kropp og sjel og sinn,
men før jeg får slumre inn,
vil jeg i mitt hvilerom
ennu tenke meg litt om:

Slik er jordelivet fatt.
Alt går mot den lange natt.
Jeg skal blant de dødes tall
sove i den mørke dal.

Verden og dens ting forgår.
Jeg til herlighet oppstår!
Gud skal ved basunens lyd
kalle meg til evig fryd!

T: Dorothe Engelbretsdatter
O: Siælens Sang-Offer, 1678
S: Norsk Salmebok nr 805