|
|
|
|
| Jeg
løfter
opp til Gud min sang Jeg løfter opp til Gud min sang ennu en gang fra disse jordens daler. Vår Herre Krist han henter meg snart hjem til seg i himlens høye saler. Som lynet far, han kommer snar, da skal hans pris på annet vis de Guds basuner tale. Når min forløsning stunder til, jeg gledes vil og løfter opp mitt hode. Da løses jeg, da går jeg inn til vennen min, Gud være evig lovet! Da reises av den mørke grav det som var sådd med sukk og gråt, da er den søvn utsovet! Når fikentreet skyter blad, jeg er så glad, da vet jeg det blir sommer. Når himmerikes blomster gror, for visst jeg tror Guds rike snarlig kommer! Hans brud jeg er, hans ring jeg bær, har lampen tent og hjertet vendt til ham, all verdens dommer. En himmel ny så vel som jord, det er hans ord, da skapes til hans ære. Se, Herrens bolig blant oss er, han er oss nær, og vi hans folk skal være. La verden så til grunne gå, Guds ord består om alt forgår, den bro skal bruden bære! Gud skal da tørre av mitt kinn hver tåre min. Der ingen død skal være, ei heller sorg, ei heller skrik, ei pine slik, som her Guds barn må bære. Det første fort er veket bort, og gleden ny i himlens by - eia, hvor godt å være! Da synger jeg for tronen glad et bedre kvad og løfter palmegrene, med hvite kleder som er todd i Lammets blod for Herrens øyne rene. Halleluja! Hva glede da! Hva liflig klang! Og all min sang er Herren, Herren ene! T: Magnus Brostrup Landstad (1861) M: Ferdinand Vogel (ca 1875) S: Norsk Salmebok 14 |
|