Dorethe Engelbretsdatter

En av de mest kjente salmene etter Dorothe Engelbretsdatter er hennes "Afften-Salme". Vi kan tydelig lese salmen på bakgrunn av Dorothe Engelbretsdatters noe tunge livskjebne. Hun ble tidlig gift som 18-åring. Samlivet ga henne ni barn. Men av disse døde syv som ganske unge. Bare to av barna var i live da salmen ble skrevet. Døden hadde vært en hyppig gjest hos Dorothe Engelbretsdatter. Hun nevner det selv i forordet til "Siælens Sang-Offer": "Ny sorg forårsaket nye sanger." Døden er ellers et meget sentralt motiv i barokken.

Dorothe Engelbretsdatter var prestedatter, født i Bergen og levde fra 1634-1716. Faren var sogneprest i Domkirken i Bergen. Fra 1647-1650 oppholdt Dorothe seg i København og dette kom til å bety mye for hennes senere utvikling. I 1652 ble hun gift med sin fars kapellan og senere etterfølger som prest, Ambrosius Hardenbech. Han var født i 1621 og var sønn av en tysk organist i Bergen.

Men det er nok livet som prestedatter, ungdomsoppholdet i København og senere et langt prestefrueliv fra 1652-1683 som har skapt grobunn for hennes lyriske åre. Dorothe Engelbretsdatter debuterte i 1678 med "Siælens Sang-Offter", men i København var det få som trodde at dette var skrevet av en kvinne. Folk mente at forfatteren måtte være hennes mann, Ambrosius Hardenbech. Men det skulle snart vise seg at Dorothe kunne stå på egne ben. Hun ble den første norske forfatter som utelukkende levde av sin diktning.

Allerede i sørgeåret etter hennes manns død i 1683, skrev Dorothe Engelbretsdatter sitt andre store verk: "Taare-Offer" Sangene ble utgitt første gang i 1685. Verket er en gjendiktning av Doct Møllers arbeid som hun skrev om i metrisk form. I tillegg til sine salmer er også Dorothe Engelbretsdatter kjent for sine rimbrev og leilighetsdikt. Både Petter Dass, Ludvig Holberg og Thomas Kingo var meget begeistret for Dorothe Engelbretsdatters diktning. Ludvig Holberg kalte henne "den største Poetinde, som de Nordiske Riger have haft".

Det ligger nok ikke så lite selvopplevd smerte i Dorothe Engelbrets-datters diktning. I tillegg til at hun opplevde mye død i familien, var hun også vitne til flere bybranner i Bergen. Dette gikk hardt inn på henne. I den store bybrannen 19. mai 1702, mistet hun selv alt hun eide og sto ribbet og husløs tilbake. Riktignok hadde hun allerede i 1682 fått kongelig privilegium på 10 år for å utgi sin egen bok. Og i 1684 ble hun innvilget fullstendig skattefrihet på livstid av kongen. Men hennes liv var neppe noen lukrativ tilværelse selv om hennes "copyright" på Siæle-Offer ble fornyet med 10 nye år i 1692. Ikke før i 1712 fikk Dorothe Engelbretsdatter seg nytt hus like ved Bispebrønnen. Huset ble i 1962 flyttet til gamle Bergen. Dorothe Engelbretsdatter døde i 1716 og ble begravet i koret i Domkirken i Bergen.

Som den beste av Dorothe Engelbretsdatter sine salmer regnes Dagen viker og går bort.

Dorothe Engelbretsdatter (1634-1716)